- På slutten av 1800-tallet og i første del av 1900-tallet utvandret omtrent 50 personer fra Hjørundfjord, Vartdal og Ørsta til Sør-Afrika. Ragnar Standal har skrevet en imponerende utvandrerhistorie - "Mot nye heimland" og funnet fram til 622 utvandrere fra Sunnmøre.
Denne historien tar for et spesielt utvandrerfølge, nemlig de som drog til Natal i 1882. (Jeg tar bare med det som er av betydning for vår slekt).
Turen
Turen startet 14. juli 1882 med båt fra Ålesund til London. Ombord var det 230 utvandrere. 1882 var et toppår for norsk utvandring og de fleste drog til nordamerika. Men utvandrerne ombord på denne båten, som het "Tasso" hadde Natal i Sør-Afrika som reisemål.
Allerede før Sunnmørskysten forsvant bak hadde sjøsyka begynt å melde seg og det ble en gyngende tur over til England. Etter tre dager i England gikk turen videre med D/S "Lapland". To av utvandrerne hadde forresten vært på byen i London og ble akterutseilt. Men de tok toget til Sør-England og tok igjen båten der.
Reisa videre sørover gikk under skiftende værforhold og sykdom tok til å spre seg mellom passasjerene. Da båten omsider kom til Cape Town, hadde tre av barna allerede fått sin siste hvileplass i Atlanterhavet. De hadde bukket under for sykdom og uvante forhold ombord i båten.
På grunn av en koppe-epidemi i Cape Town, måtte nordmennene holde seg ombord i "Lapland" da båten bunkret der. Deretter dro båten videre til munningen Umzikulu. Etter en anstrengende ferd inn til stranna, kunne de norske nybyggerne endelig sette føttene på afrikansk jord 29. august.
Bakgrunnen for reisa
En kan vel til vanlig dele årsakene til utvandring i to grupper. Forhold i hjemlandet som gjør at noen velger å finne seg et nytt fedreland (push-faktor), og forholda i det nye landet som gjør at man vil prøve lykken der (pull-faktor).
1882 var som sagt det året da talle på norske utvandrere var høyest, og i alt 28 804 nordmenn valgte dette året å finne seg et nytt fedreland.
De som denne sommeren drog til Natal, kunne sikkert nevne de samme push-faktorene som de fleste andre utvandrerne dette året. Trange økonomiske forhold, små eller nesten verdiløse eiendommer, tung leie på jord so de bygsla av andre og små utsikter til snarlig velstad og overflod. Alt dette til sammenligning med det de hadde hørt om forholdene på den andre siden av verdenshavene.
Når det gjelder pull-faktoren var situasjonen noe meir uvanlig for de som drog til Natal. Lovord om Sør-Afrika hadde nådd Norge, men det var også andre årsaker som gjorde seg gjeldende for mange av de som dro fra Ålesund 14. juli 1887.
Vilkårene var ganske gode. Det var bl.a tilbud om fri reise fra London til Durban. Hver familie ble på forhånd garantert et område på omtrent 400 mål og de økonomiske vilkåra var ganske gode.
Det ble lagt vekt på den kristne og moralske holdningen. Og det var vel ikke utenkelig at noen av utvandrerne hadde interesse for misjon mellom de innfødte i det nye fedrelandet.
Nesten 300 familier søkte om å bli med, men det var ikke plass til mer enn 50 familier. De aller fleste av søkerne var fra Sunnmøre. Da det omsider ble alvor var det bare 34 familier som valgte å dra. Av disse hørte 30 hjemme på Sunnmøre. Hver familie hadde anledning til å ta med seg i sitt følge ugifte, voksne personer.
Emigranter
Lillebøslekta hadde med Ragnhild Lillebø som var gift med Johannes Severin Løndahl fra Volda. Johannes har med seg dattera Marta Nikoline f. 1878 som han fikk sammen med søster til Ragnhild, Johanne Marthe. Ragnhild og Johanne var søstre til skomaker Lillebø. Etter noen år i Sør-Afrika dør Johannes og Ragnhild gifter seg med Johan Knutsen Myklebust fra Ørsta. Disse får 6 barn - tre par tvillinger.
Mottakelsen i Sør-Afrika
Etter ei anstrengande reise frå "Lapland" inn til stranda, kom ei endå meir voldsom oppleving då utvandrarane omsider kom seg på land: 400 zulukrigarar i full krigsutrustning kom farande og ønskte nordmennene velkomne med ein ekte krigsdans. Dette var arrangert til ære for dei norske, men dei visste ikkje om det, og nokre av dei flykta difor i vill panikk.
Så vart det fest. 3 oksar vart slakta, men verken blodet eller det rå kjøtet verka særleg freistande på nordmennene.
Landet dei kom til
Natal var i 1882 ein britisk kronkoloni med om lag 80.000 innbyg-gjarar. 25.000 av dei var europearar, 20.000 var indarar som arbeidde i sukkerindustrien, og resten var zuluar.
Byane Durban og Port Shepstone var små og lite viktige. Landet elles var nokså fruktbart, men ikkje ein slik Edens hage som nokre av nordmennene kanskje hadde trudd etter det dei hadde lese og høyrt på førehand.
Kysten i Natal var også heilt ulik den sunnmørske kysten som så mange av utvandrarane hadde fiska ved, og Natal hadde ingen fiskebyar slik som Ålesund. Der var heller ikkje naturlege hamner som kunne byggjast ut til større fiskerisentra. Skjergard og øyar fanst heller ikkje, så Det indiske hav stod rett inn mot strend-ene.
Dei første åra
Det folk hadde lært om jordbruk på åkerlappane heime i Noreg, var til lita nytte i det nye landet. Klima, jordbotn og planteslag var heilt annleis enn i Noreg, og det var også vanskeleg å selje dei jordbruksvarene som dei ikkje sjølve hadde bruk for.
Svært mange av dei ugifte nordmennene fann fort ut at det lønte seg betre å finne seg arbeid i byar eller – for mennene – på ulike slags anleggsarbeid.
Vonbrota var så store for nokre, at dei valde å drage heim att til Noreg. Det må ha vore useieleg bittert å reise så mange tusen kilometer for å oppdage at det trass alt var best slik ein hadde det heime i det fjellfylte og karrige Vest-Noreg.
5 av huslydane reiste heim att før det var gått 1 år! Andre drog seinare, medan nokre i staden drog vidare til eit anna "framtidas land": Australia.
Også husdyrhaldet førte med seg vonbrot. Kvaliteten på dyra var nok bra, men dei vart stadig råka av ukjende epidemiar som det var vanskeleg å bli kvitt. Dette var ikkje noko som berre hende den første tida, det var tilfelle langt utover på 1900-talet.
Nokre prøvde seg med fiske langs kysten. Uvande kysttilhøve, spreidd busetnad og dårlege hamner var faktorar som gjorde det lite lønsamt å livnære seg som fiskarar. Dessutan var britane i Sør-Afrika lite lystne på å ete salt fisk. Unntak var det likevel her og der, m.a. eit norskdominert firma som hadde store leveran-sar av fisk til Durban.
Når desse faktorane er nemnde, er det likevel rett å peike på at fleirtalet av nordmennene valde å slå seg ned i det nye heimland-et sitt for godt. Svært mange vart buande i settlementet Marburg, der dei opphavleg fekk seg tildelt eigedomar.
Den første jula
Jula, familiefesten framfor alt i det norske samfunnet, måtte bli ei noko underleg oppleving då utvandrane for første gong skulle feire denne høgtida i Afrika. Dette er vel den verdsdelen som folk flest meiner har minst sams med norsk jul, – med snø og nisse og ribbe og juletre og alt anna som vi meiner må vere typisk for vår julefeiring.
Ein av ungdomane har skildra den første afrikanske jula slik:
Knapt fire måneder i landet, og så kom julen i Afrika, midt i stekende solheten. Kunde dette være jul? Ingen sne, ingen kold nordveststorm, intet grantre!
Ordentlige hus fantes ikke, bare små gresshytter uten møbler. Ikke engang senger nok hadde man. Barna lå på gress på jordgulv-et. Bord og benker var laget av pakk-kassene man hadde med fra Norge.
Mat var det smått med for de fleste. Det var nok ingen ribbestek eller lutefisk, kanskje ikke engang den tradi-sjone-lle risengryns-grøten. Julekringle og fattigmannsbak-kelse heller ikke.
Bare maisgrøt, søte potetkaker stekt på helle, sort kaffe og grovt maisbrød for de flestes vedkommende. Nogen hadde fått kjøpt litt frukt, bananer og pineapples. Ellers var det ikke noget å få.
Det blev en fattig jul. Lengselens tanker gled uvilkårlig til Norge – hos nogen for aller første gang – til den deilige julehøitiden der. Man så for seg all den bakning, slaktning, vask og oppusning som alltid gikk forut for julen, og så grantreet, julelysene og julesangene!
Så ringte kirkeklokkene helgen inn. Mor Norge holdt julen hellig i hjem og kirke. Det var levende minner fra julenatten og juledag vi hadde med oss ut i det fremmede land.
Men da far leste jule-evangeliet hin første julekveld, blev det allikevel julestemning. Vi kunde synge "Jeg er så glad hver julekveld" også her ute i de simple hytter som minnet slik om julenatten i Bethlehem og Frelserens fattige og trange bolig. "Ved sin fattigdom vilde han gjøre oss rike."
Juledagsmorgen lå de grønne marker med den spirende mais, og de blomsterduftende skoger smilende i det varme solskinn. Det var et underlig julevær for norske barn. Juledags eftermid-dag holdtes julegudstjeneste i misjonskir-ken på Marburg. Tross alt kunde man ønske hinannen "God jul". Pastor Berg talte inderlig over julens tekst, julesal-mene lød for åpne dører og vinduer.
Annen juledag var man atter samlet til gudstjeneste, men ingen juletrefest blev holdt.
Den neste jul stod kirken der under tak, og den første juletre-fest blev feiret for de mange barn og voksne.
Etterskrift
Dei drøyt 200 nordmennene som gjekk i land frå "Lapland" i august 1882, kom til eit land i rivande utvikling. Dei fleste rekna vel med å livnære seg av jordbruk og kanskje fiske, men det gjekk ikkje lang tid før mange – særleg ugifte – sette kursen mot byane. Nokre av nordmennene kom jo frå Ålesund og kjende kanskje meir til næringsli-vet i eit bysamfunn enn til jordbruk.
Eit oversyn over 1. og 2. generasjons sunnmørs-afrikanarar etter 50 år i Afrika, viste at dei hadde ein svært allsidig yrkesstruk-tur. Nordmennene hadde så visst ikkje berre slege seg til ro som bønder i settlementet på Marburg.
I 1932 levde framleis 84 av passasjerane på "Lapland". Dessutan var det 696 etterkomarar etter dei 230 som kom i 1882, slik at talet på sunnmørs-afrikanarar i 1932 var bortimot 800.
For dei aller fleste hadde det gått framover med åra, og levestan-darden og dei økonomiske vilkåra betra seg mykje. Men tendensen var den same i Natal som hos dei nordmennene som utvandra til Nord-Amerika: Banda til heimlandet vart stadig svakare, det norske språket måtte vike for engelsk, mange gifta seg med personar av ein annan nasjonalitet, osb.
Den siste av 1882-utvandrarane døydde 15. desember 1975, 100 år gammal. Det var Magdalena Theresa Landmarks Jacobs, dotter av sjømannsprest Emil Berg i North Shields i England. Det er sagt at han vart så oppglødd at han slutta som sjømannsprest, vart med til Natal og vart den første presten for nordmennene der nede.
Framleis er det eit visst band mellom Sunnmøre og Natal. Framleis finst det etter måten mange med sunnmørske etternamn i Sør-Afrika, framleis skal der finnast menneske som snakkar godt sunnmørsk sjølv om dei knapt har sett beina sine på norsk jord, og framleis heng biletet av Ålesund i kyrkjesalen på Marburg. Då Brautaset-slekta hadde slektsstemne i 1973, møtte det fram 60 personar, og det er sagt at dette er den største "norske" slekta i Sør-Afrika. Journalist Ottar Berget skreiv innleiingsvis i ein stor reportasje i ukebladet Hjemmet nr. 27/1882: "Jeg trodde jeg hadde fått solstikk da jeg midt i Afrika plutselig kom til Oslo Beach, så norske flagg, hardangerbunad og Aalesund Avenue!"
***
Dei 230 nordmennene som steig i land i Natal 29. august 1882, var verken dei første eller siste herifrå som kom til Sør-Afrika. Oberst Brudevold kom jo dit allereie 20 år før, og han var tilsett av regjeringa til å hjelpe dei nye Natal-innbyggjarane då dei steig i land etter den strabasiøse turen med "Lapland". Ein annan sunnmøring stod også på stranda for å møte dei: Benjamin Rafteset (1860-1912) frå Herøy. Han var komen nedover året før etter ein grufull tur, for skipet han var om bord i grunnstøytte utanfor Cape Town og 600 menneske omkom – mellom dei var begge foreldra og to av syskena hans.
Om lag ein million nordmenn utvandra i tida 1825-1930, og det vil vere galt å hevde at det var nokon einsarta flokk. Likevel kan det vere grunnlag for å meine at dei 34 huslydane som 14. juli 1882 drog frå Ålesund med M/S "Tasso", på mange måtar avveik noko frå det normale norske utvandringsmønsteret.
Ovenstående artikkel er hentet fra: Utvandringen til Sør-Afrika sommeren 1882 av Gunnar Ellingsen, Ørstaminne 1997.
Det finnes mye litteratur om emnet men jeg vil spesielt anbefale: Per Ole Reite - Norsk utvandring til Sør-Afrika.
|
1854 - 1930 (75 år)
[1] 
: Adresse
: Lokasjon
: By
: Fylke/Grevskap
: Stat/Provins
: Land
: Ikke satt
