Min lidenskap siden 1980-årene.
Treff 3,751 til 3,800 av 3,879
| # | Notater | Linket til |
|---|---|---|
| 3751 | og han var sjømann | Eriksen, Martin (I29750)
|
| 3752 | og han var strandsitter uten jord | Andersen, Ellef (I26534)
|
| 3753 | og hun fikk karakteren godt. | Rotevatn, Målfrid (I27173)
|
| 3754 | og hun fikk karakteren godt. | Bueide, Martha Elisabeth (I28411)
|
| 3755 | og hun fikk karakteren goft. | Korsen, Gunvor (I36801)
|
| 3756 | og hun fikk karakteren meget godt. | Solheim, Hansine Rasmusdatter (I27533)
|
| 3757 | og hun fikk karakteren temmelig godt, | Halvorsen, Augusta Pauline (I44039)
|
| 3758 | og hun jobbet som tjenestejente.. | Heltne, Karen Marta (I33360)
|
| 3759 | og hun stelte for brorenAndreas. | Hoggen, Oline Susanne (I34497)
|
| 3760 | og hun var ugift | Kristensdatter, Gunhild (I30200)
|
| 3761 | og hun var ugift. | Martinusdatter, Anna Elisabeth (I36929)
|
| 3762 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Lillebøe, Jan Rikart (I26591)
|
| 3763 | og overtok huset etter foreldrene. | Wetterhus, Inger (I27549)
|
| 3764 | og virket som prest | Knudsen, Olav (I44774)
|
| 3765 | Ola overok farsgarden og kjøpte den av regjeringen i 1836. | Olsson, Ole Martinus (I27712)
|
| 3766 | Ole Johannes var gift. | Olsdatter, Johanne Oluffa (I31809)
|
| 3767 | Ole kjøpte huset i 1893 etter å ha vært en tur i Amerika med sin familie. Dette huset gikk under navnet Folkestadhuse | Familie: Folkestad, Ole Kornelius Olsen / Nilsdatter, Marte (F6241)
|
| 3768 | Ole og Berte var i føderåd hos datteren Randine gift med Johannes Åmelfot. | Familie: Annaniassen, Ole Andreas / Knutsdatter, Berthe Marte (F11349)
|
| 3769 | Ole og de to eldste barna omkom da ei stor vassfonn tok kvernuset de var i og sendte det på sjøen. | Knudsen, Ole Andreas (I27619)
|
| 3770 | Opplysninger om fødselen ble gitt av Nikolai Lillebø. | Lillebø, Else Andrine (I27487)
|
| 3771 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Privat (I26678)
|
| 3772 | Oslo Tingrett, Domsprotokoll 38, Side 314. Aar 1908, den 21. januar ______ ________ følgende Dommere. Formand __________ Færden, Domsmænd Fru Petra Kathinka Mehlum og slagterborger Ole Bjørnstad Paatalemyndigheden mod Mariet Solfrid Gabrielsen. Marit Solfrida Gabrielsen tiltales efter Kristianias Politikammers Beslutning af 30te December 1907 for ____________ a) mod Løsgjengerloven § 4 ved at hengive sig til Lediggang eller at drive omkring under saadanne Forhold, at der er Grund til at antage, at hun til Sædvane helt eller delvis ernærer sig ved strfabre Handlinger som kan medføre høiere Straf en Bøder, nemlig ved Opfordring og Indbydelse ___________ (Straffelovens § 378). b) mod nævnte Lov § 16 ved forsætlig eller uagtsomt at have hensat sig i en Tilstand af aabenbar Beruselse, i hvilken hun den 16 December 1907 fandtes i Søgaden. Tiltalte er efter eget Opgivende født 27de December 1884 og vides ikke tidligere tiltalt eller straffer for nogen Forbrydelse. Hun har tidligere 3 Gange, administrativt været nedsat i tvangsarbeidsanstalten, hvorfra hun udkom sidste Gang 30te Oktober 1907 og har gjentagne Gange af Politiet været _________ og advaret for Drukkenskab og Gadeuorden og 1 gang mulkteret. | Gabrielsen, Marit Solfrida (I28435)
|
| 3773 | Overfarten var med "Hekla". | Haraldsen, Gunda Helgine (I26557)
|
| 3774 | overtoak Heimdal, bruk nr 2 i 1973 | Aamlid, Aanund (I30249)
|
| 3775 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Aamlid, Kjetil (I30259)
|
| 3776 | Paul kjøpte gården av moren og medarvingene i 1875. | Andersen, Paul Nikolai (I33003)
|
| 3777 | Peder var gårdbruker og selveier. | Familie: Andersen, Peder / Andersdatter, Marthe (F9269)
|
| 3778 | Per var maskinist til sjøs, Dorthea var husmor og Arne barn i familien. | Familie: Pedersen, Per Gabriel / Halvorsen, Dorthea (F5934)
|
| 3779 | Peter arbeidet som dampskipsmaskinist. Barna Aagot, Gabriel og Astrid bodde her sammen med sine foreldre. Germand Gabrielsen, bror til Petter August var også leietager i dette huset. Germand var dampskipsfyrbøter, losjerene og ugift. Det må nevnes at flere familier bodde i huset. Totalt 21 personer var bosatt på denne adressen. | Familie: Gabrielsen, Petter August / Paulsen, Ovidie Pauline (F6440)
|
| 3780 | Peter hadde flere forskjellige jobber. Ved folketellingen i 1865 var han ugift mecanicus og bodde i Kristiansand. Da han giftet seg på Bakklandet i 1872 var han fabrikkarbeider. I 1875 arbeidet han som dampskipsmaskinist. Familien var leieboere og bodde på Indre Bakklandet 83 i Trondheim. I 1891 var familien flyttet til Larvik og Peter arbeidet som maskinist på dampskip. Han seilte i utenriksfart og antatt oppholdssted var Trieste. | Gabrielsen, Petter August (I26481)
|
| 3781 | Piken var dødfødt. | Samundsdatter, Pigebarn (I32629)
|
| 3782 | Plassen Solberg ligger langt oppe i skogen på nordsida av Håtveitåna. Husene ble revet for noen år siden (skrevet 1985). En skogsbu er reist på sletta nedenfor. Plassen må ha blitt ryddet før 1820. I 1817 Olav og Kari på Solberg. Tidligere hadde de bodd på Åkre og Borstad. De fikk disse barna Tarjei, Eivind, Gunvor, Sissel, Nottov og Hans. | Familie: Tarjeison, Olav / Eivindsdatter, Kari (F5968)
|
| 3783 | politimester | Berg, Nils Gulliksen (I28059)
|
| 3784 | Povel Hesteflot, Rasmus Ragnsæther, Jin Lillebø, Guri Hansdatter Lillebø og Anni Povelsdatter Hesteflot. | Rasmussen, Anders (I27396)
|
| 3785 | Prisen var 300 kroner og selgere var Anders Berntsen og hustru Christina. | Lillebø, Alf (I26568)
|
| 3786 | Professor i klassisk filologi Nils Berg døde 16. oktober, dagen etter sin 70. fødselsdag. Like til han ble syk før sommeren, virket han langt yngre enn sin alder. I tråd med hans egne ønsker håpet vi å få beholde ham lenge etter pensjoneringen i det klassiske miljø. I en periode preget av mange avganger hadde vi trengt å drøye nettop Bergs egen avgang. I de 35 år han virket ved Oslo Universitet, først som dosent, siden som professor, levde og åndet han for sitt fag. Undervisningen ble aldri en rutine. Enten han hadde 2 eller 40 studenter, forberedte han seg like samvittighetsfullt til sine timer. Det var intet manuskript, men ofte bar han med seg den faglitteratur han bygget på, inklusive de seneste artikler. Eksemplarisk klart foredro han sitt emne eller gjennomgikk han den greske eller latinske tekst, med nær kontakt med forskningen. Han var en sjeldent avholdt lærer som inspirerte ved sin grundighet. De siste årene hadde både Klassisk avdeling og Norsk Klassisk Forbund stor nytte av hans ryddige lederstil. Hjelpsomhet er et svakt ord for å karakterisere Nils Berg. Han øste villig av en sakkunnskap som imponerte både ved sin bredde og sin dybde når man søkte hans veiledning. Hendte det at han ikke var fornøyd med sitt svar, meldte han seg på nytt. Hos ham møtte man en dyp lojalitet til et vintenskapsideal som i dag støter an mot de tidsmessige krav til effektivitet og raske resultater. Skjønt han var lærd som få, lå ingenting ham fjernere enn å ville imponere eller sette andres mangelfulle viten på plass. I sin tid tok Berg embetseksamen med utmerkelse og innstilling til kongen. Dette la nok et forventningspress på ham som han til tider led under. Hans natur var tilbakeholden, ja han var nesten sky når det gjaldt å stille sitt lys frem, men ingen som kjente ham, ville kalle ham reservert. Han var åpen overfor mennesker som delte hans faglige og kulturelle interesser, og han gledet seg synlig i samvær med likesinnede. I sitt ess var han når han kunne forfølge et langt vitenskaplig resonnement overfor lydhøre og kompetente tilhørere. Ved slike anledninger viste han en språkanalytisk og logisk begavelse av edleste merke selv om han ikke ble den produktive forsker mange hadde ventet. Men på det felt han dyrket de siste tyve årene av sitt liv, Homerfilologien, har han etterlatt seg originale og fruktbare synspunkter som hans medforskere i alle land vil måtte ta stilling til i lang tid fremover. På dette felt inspirerte han også dyktige elever som viderefører hans arbeide. Berg hevdet med styrke tanken om Homer som et stort nyskapende geni både dikterisk, versteknisk og språklig. Det siste bidraget til den pågående debatt skrev han i samarbeid med en doktorand; det er nå under utgivelse. Vår medfølelse går til hans Mette, som i den siste vanskelige tiden var hans tapre støtte. På vegne av Klassisk avdeling Øivind Andersen Egil Kraggerud Bente Lassen Hugo Montgomery | Berg, Nils (I26465)
|
| 3787 | på bruk nr. 1. I følge Vegusdal gård- og ættesoge er bruket på 2.600 dekar. Av dette er 1.500 dekar produktiv skog og 23 dekar dyrket mark. Den gamle hovedbyggningen brant i 1867 og ny hovedbygningen ble satt opp samme år. Nytt uthus i 1917. Hans Sørensen fikk kjøpt 12 kalveskinn av Peder Hoskuldsen i 1783 for 476 riksdaler. Hans og Ingeborg ga opp gårdsdriften i 1918 og ga seg i folloug til eldstesønn Søren. Ved skiftet var gården på 14 kalveskinn og de eiede 2/5 i Aanesland sag. Budskapen var: 1 stut, 3 kalver, 4 sauer, 5 lam, 8 geiter og 4 kje. Jordegodsets verdi var satt til 700 spesidaler. | Sørensen, Hans (I26546)
|
| 3788 | på Heimdal. Flyttet siden til Ånesland og så videre til Klepp i Øyestad | Olsen, Ole (I28039)
|
| 3789 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Privat (I30374)
|
| 3790 | På sine eldre dager bodde hun hos sønnen Bård i Volda. | Helland, Synnev Madsdatter (I26889)
|
| 3791 | På slutten av 1800-tallet og i første del av 1900-tallet utvandret omtrent 50 personer fra Hjørundfjord, Vartdal og Ørsta til Sør-Afrika. Ragnar Standal har skrevet en imponerende utvandrerhistorie - "Mot nye heimland" og funnet fram til 622 utvandrere fra Sunnmøre. Denne historien tar for et spesielt utvandrerfølge, nemlig de som drog til Natal i 1882. (Jeg tar bare med det som er av betydning for vår slekt). Turen Turen startet 14. juli 1882 med båt fra Ålesund til London. Ombord var det 230 utvandrere. 1882 var et toppår for norsk utvandring og de fleste drog til nordamerika. Men utvandrerne ombord på denne båten, som het "Tasso" hadde Natal i Sør-Afrika som reisemål. Allerede før Sunnmørskysten forsvant bak hadde sjøsyka begynt å melde seg og det ble en gyngende tur over til England. Etter tre dager i England gikk turen videre med D/S "Lapland". To av utvandrerne hadde forresten vært på byen i London og ble akterutseilt. Men de tok toget til Sør-England og tok igjen båten der. Reisa videre sørover gikk under skiftende værforhold og sykdom tok til å spre seg mellom passasjerene. Da båten omsider kom til Cape Town, hadde tre av barna allerede fått sin siste hvileplass i Atlanterhavet. De hadde bukket under for sykdom og uvante forhold ombord i båten. På grunn av en koppe-epidemi i Cape Town, måtte nordmennene holde seg ombord i "Lapland" da båten bunkret der. Deretter dro båten videre til munningen Umzikulu. Etter en anstrengende ferd inn til stranna, kunne de norske nybyggerne endelig sette føttene på afrikansk jord 29. august. Bakgrunnen for reisa En kan vel til vanlig dele årsakene til utvandring i to grupper. Forhold i hjemlandet som gjør at noen velger å finne seg et nytt fedreland (push-faktor), og forholda i det nye landet som gjør at man vil prøve lykken der (pull-faktor). 1882 var som sagt det året da talle på norske utvandrere var høyest, og i alt 28 804 nordmenn valgte dette året å finne seg et nytt fedreland. De som denne sommeren drog til Natal, kunne sikkert nevne de samme push-faktorene som de fleste andre utvandrerne dette året. Trange økonomiske forhold, små eller nesten verdiløse eiendommer, tung leie på jord so de bygsla av andre og små utsikter til snarlig velstad og overflod. Alt dette til sammenligning med det de hadde hørt om forholdene på den andre siden av verdenshavene. Når det gjelder pull-faktoren var situasjonen noe meir uvanlig for de som drog til Natal. Lovord om Sør-Afrika hadde nådd Norge, men det var også andre årsaker som gjorde seg gjeldende for mange av de som dro fra Ålesund 14. juli 1887. Vilkårene var ganske gode. Det var bl.a tilbud om fri reise fra London til Durban. Hver familie ble på forhånd garantert et område på omtrent 400 mål og de økonomiske vilkåra var ganske gode. Det ble lagt vekt på den kristne og moralske holdningen. Og det var vel ikke utenkelig at noen av utvandrerne hadde interesse for misjon mellom de innfødte i det nye fedrelandet. Nesten 300 familier søkte om å bli med, men det var ikke plass til mer enn 50 familier. De aller fleste av søkerne var fra Sunnmøre. Da det omsider ble alvor var det bare 34 familier som valgte å dra. Av disse hørte 30 hjemme på Sunnmøre. Hver familie hadde anledning til å ta med seg i sitt følge ugifte, voksne personer. Emigranter Lillebøslekta hadde med Ragnhild Lillebø som var gift med Johannes Severin Løndahl fra Volda. Johannes har med seg dattera Marta Nikoline f. 1878 som han fikk sammen med søster til Ragnhild, Johanne Marthe. Ragnhild og Johanne var søstre til skomaker Lillebø. Etter noen år i Sør-Afrika dør Johannes og Ragnhild gifter seg med Johan Knutsen Myklebust fra Ørsta. Disse får 6 barn - tre par tvillinger. Mottakelsen i Sør-Afrika Etter ei anstrengande reise frå "Lapland" inn til stranda, kom ei endå meir voldsom oppleving då utvandrarane omsider kom seg på land: 400 zulukrigarar i full krigsutrustning kom farande og ønskte nordmennene velkomne med ein ekte krigsdans. Dette var arrangert til ære for dei norske, men dei visste ikkje om det, og nokre av dei flykta difor i vill panikk. Så vart det fest. 3 oksar vart slakta, men verken blodet eller det rå kjøtet verka særleg freistande på nordmennene. Landet dei kom til Natal var i 1882 ein britisk kronkoloni med om lag 80.000 innbyg-gjarar. 25.000 av dei var europearar, 20.000 var indarar som arbeidde i sukkerindustrien, og resten var zuluar. Byane Durban og Port Shepstone var små og lite viktige. Landet elles var nokså fruktbart, men ikkje ein slik Edens hage som nokre av nordmennene kanskje hadde trudd etter det dei hadde lese og høyrt på førehand. Kysten i Natal var også heilt ulik den sunnmørske kysten som så mange av utvandrarane hadde fiska ved, og Natal hadde ingen fiskebyar slik som Ålesund. Der var heller ikkje naturlege hamner som kunne byggjast ut til større fiskerisentra. Skjergard og øyar fanst heller ikkje, så Det indiske hav stod rett inn mot strend-ene. Dei første åra Det folk hadde lært om jordbruk på åkerlappane heime i Noreg, var til lita nytte i det nye landet. Klima, jordbotn og planteslag var heilt annleis enn i Noreg, og det var også vanskeleg å selje dei jordbruksvarene som dei ikkje sjølve hadde bruk for. Svært mange av dei ugifte nordmennene fann fort ut at det lønte seg betre å finne seg arbeid i byar eller – for mennene – på ulike slags anleggsarbeid. Vonbrota var så store for nokre, at dei valde å drage heim att til Noreg. Det må ha vore useieleg bittert å reise så mange tusen kilometer for å oppdage at det trass alt var best slik ein hadde det heime i det fjellfylte og karrige Vest-Noreg. 5 av huslydane reiste heim att før det var gått 1 år! Andre drog seinare, medan nokre i staden drog vidare til eit anna "framtidas land": Australia. Også husdyrhaldet førte med seg vonbrot. Kvaliteten på dyra var nok bra, men dei vart stadig råka av ukjende epidemiar som det var vanskeleg å bli kvitt. Dette var ikkje noko som berre hende den første tida, det var tilfelle langt utover på 1900-talet. Nokre prøvde seg med fiske langs kysten. Uvande kysttilhøve, spreidd busetnad og dårlege hamner var faktorar som gjorde det lite lønsamt å livnære seg som fiskarar. Dessutan var britane i Sør-Afrika lite lystne på å ete salt fisk. Unntak var det likevel her og der, m.a. eit norskdominert firma som hadde store leveran-sar av fisk til Durban. Når desse faktorane er nemnde, er det likevel rett å peike på at fleirtalet av nordmennene valde å slå seg ned i det nye heimland-et sitt for godt. Svært mange vart buande i settlementet Marburg, der dei opphavleg fekk seg tildelt eigedomar. Den første jula Jula, familiefesten framfor alt i det norske samfunnet, måtte bli ei noko underleg oppleving då utvandrane for første gong skulle feire denne høgtida i Afrika. Dette er vel den verdsdelen som folk flest meiner har minst sams med norsk jul, – med snø og nisse og ribbe og juletre og alt anna som vi meiner må vere typisk for vår julefeiring. Ein av ungdomane har skildra den første afrikanske jula slik: Knapt fire måneder i landet, og så kom julen i Afrika, midt i stekende solheten. Kunde dette være jul? Ingen sne, ingen kold nordveststorm, intet grantre! Ordentlige hus fantes ikke, bare små gresshytter uten møbler. Ikke engang senger nok hadde man. Barna lå på gress på jordgulv-et. Bord og benker var laget av pakk-kassene man hadde med fra Norge. Mat var det smått med for de fleste. Det var nok ingen ribbestek eller lutefisk, kanskje ikke engang den tradi-sjone-lle risengryns-grøten. Julekringle og fattigmannsbak-kelse heller ikke. Bare maisgrøt, søte potetkaker stekt på helle, sort kaffe og grovt maisbrød for de flestes vedkommende. Nogen hadde fått kjøpt litt frukt, bananer og pineapples. Ellers var det ikke noget å få. Det blev en fattig jul. Lengselens tanker gled uvilkårlig til Norge – hos nogen for aller første gang – til den deilige julehøitiden der. Man så for seg all den bakning, slaktning, vask og oppusning som alltid gikk forut for julen, og så grantreet, julelysene og julesangene! Så ringte kirkeklokkene helgen inn. Mor Norge holdt julen hellig i hjem og kirke. Det var levende minner fra julenatten og juledag vi hadde med oss ut i det fremmede land. Men da far leste jule-evangeliet hin første julekveld, blev det allikevel julestemning. Vi kunde synge "Jeg er så glad hver julekveld" også her ute i de simple hytter som minnet slik om julenatten i Bethlehem og Frelserens fattige og trange bolig. "Ved sin fattigdom vilde han gjøre oss rike." Juledagsmorgen lå de grønne marker med den spirende mais, og de blomsterduftende skoger smilende i det varme solskinn. Det var et underlig julevær for norske barn. Juledags eftermid-dag holdtes julegudstjeneste i misjonskir-ken på Marburg. Tross alt kunde man ønske hinannen "God jul". Pastor Berg talte inderlig over julens tekst, julesal-mene lød for åpne dører og vinduer. Annen juledag var man atter samlet til gudstjeneste, men ingen juletrefest blev holdt. Den neste jul stod kirken der under tak, og den første juletre-fest blev feiret for de mange barn og voksne. Etterskrift Dei drøyt 200 nordmennene som gjekk i land frå "Lapland" i august 1882, kom til eit land i rivande utvikling. Dei fleste rekna vel med å livnære seg av jordbruk og kanskje fiske, men det gjekk ikkje lang tid før mange – særleg ugifte – sette kursen mot byane. Nokre av nordmennene kom jo frå Ålesund og kjende kanskje meir til næringsli-vet i eit bysamfunn enn til jordbruk. Eit oversyn over 1. og 2. generasjons sunnmørs-afrikanarar etter 50 år i Afrika, viste at dei hadde ein svært allsidig yrkesstruk-tur. Nordmennene hadde så visst ikkje berre slege seg til ro som bønder i settlementet på Marburg. I 1932 levde framleis 84 av passasjerane på "Lapland". Dessutan var det 696 etterkomarar etter dei 230 som kom i 1882, slik at talet på sunnmørs-afrikanarar i 1932 var bortimot 800. For dei aller fleste hadde det gått framover med åra, og levestan-darden og dei økonomiske vilkåra betra seg mykje. Men tendensen var den same i Natal som hos dei nordmennene som utvandra til Nord-Amerika: Banda til heimlandet vart stadig svakare, det norske språket måtte vike for engelsk, mange gifta seg med personar av ein annan nasjonalitet, osb. Den siste av 1882-utvandrarane døydde 15. desember 1975, 100 år gammal. Det var Magdalena Theresa Landmarks Jacobs, dotter av sjømannsprest Emil Berg i North Shields i England. Det er sagt at han vart så oppglødd at han slutta som sjømannsprest, vart med til Natal og vart den første presten for nordmennene der nede. Framleis er det eit visst band mellom Sunnmøre og Natal. Framleis finst det etter måten mange med sunnmørske etternamn i Sør-Afrika, framleis skal der finnast menneske som snakkar godt sunnmørsk sjølv om dei knapt har sett beina sine på norsk jord, og framleis heng biletet av Ålesund i kyrkjesalen på Marburg. Då Brautaset-slekta hadde slektsstemne i 1973, møtte det fram 60 personar, og det er sagt at dette er den største "norske" slekta i Sør-Afrika. Journalist Ottar Berget skreiv innleiingsvis i ein stor reportasje i ukebladet Hjemmet nr. 27/1882: "Jeg trodde jeg hadde fått solstikk da jeg midt i Afrika plutselig kom til Oslo Beach, så norske flagg, hardangerbunad og Aalesund Avenue!" *** Dei 230 nordmennene som steig i land i Natal 29. august 1882, var verken dei første eller siste herifrå som kom til Sør-Afrika. Oberst Brudevold kom jo dit allereie 20 år før, og han var tilsett av regjeringa til å hjelpe dei nye Natal-innbyggjarane då dei steig i land etter den strabasiøse turen med "Lapland". Ein annan sunnmøring stod også på stranda for å møte dei: Benjamin Rafteset (1860-1912) frå Herøy. Han var komen nedover året før etter ein grufull tur, for skipet han var om bord i grunnstøytte utanfor Cape Town og 600 menneske omkom – mellom dei var begge foreldra og to av syskena hans. Om lag ein million nordmenn utvandra i tida 1825-1930, og det vil vere galt å hevde at det var nokon einsarta flokk. Likevel kan det vere grunnlag for å meine at dei 34 huslydane som 14. juli 1882 drog frå Ålesund med M/S "Tasso", på mange måtar avveik noko frå det normale norske utvandringsmønsteret. Ovenstående artikkel er hentet fra: Utvandringen til Sør-Afrika sommeren 1882 av Gunnar Ellingsen, Ørstaminne 1997. Det finnes mye litteratur om emnet men jeg vil spesielt anbefale: Per Ole Reite - Norsk utvandring til Sør-Afrika. | Lillebø, Ragnhild Severine (I27407)
|
| 3792 | Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Løvøy, Magne Paul (I27220)
|
| 3793 | Rasmine livnærte seg ved dagarbeid. | Familie: Hoff, Ingebrigt Nikolai / Pedersdatter, Rasmine Hansine (F13080)
|
| 3794 | Rasmine var gårdmannsenke og hun livnærte seg hovedsaklig ved klippfisk tørking. | Familie: Hoff, Ingebrigt Nikolai / Pedersdatter, Rasmine Hansine (F13080)
|
| 3795 | Rasmus døde 4 uker gammel. | Mortensen, Rasmus (I34480)
|
| 3796 | Rasmus kjøpte gården i 1915. | Løndal, Rasmus Johannes (I33038)
|
| 3797 | Rektor ved Namsos kommunale høgre allmenskole , cand. philol. Knut Olav Velle ble i statsråd fredag beskikket som rektor ved Kongsberg gymnas. Rektor Velle er født i 1907. Han tok lektoreksamen høsten 1941 og pedagogisk eksamen 1942. Han tjenestegjorde som lektor fra 1. august 1942 til 1. august 1955 da han tiltrådte som rektor ved Steinkjær kommunale høgre allmenskole. Si nåværende stilling i Namsos har han hatt siden 1. august 1960. | Velle, Knut Olav (I30761)
|
| 3798 | Ringe kundskab, god opførsel. | Abelsdatter, Anne Oline (I48222)
|
| 3799 | Rulle nr. 5029 I 1938 reise han til sjøs. Den 30. mars mønstret han på M/T Elise som dekksgutt og hyra var 44 kroner i måneden. Den 20. juni 1938 ankom skuta Corpus Christi, Galveston, Texas, Han mønstret av i Rotterdam den 17. november 1939. Den 6. februar 1940 mønstret han i Sandefjord på M/S Snestad som ble senket 11. februar 1940 i 16. mars 1940 mønstret han på M/S Stigstad i Oslo, og han seilte som lettmatros. Skuta gikk til Amerika og han ankom New York den 16. april 1940. Han mønstret av i Manchester, England den 3. oktober 1940. En forespørsel til Riksarkivet har gitt disse opplysningene om hvilke skuter Eugen seilte med. D/S Skiensfjord 16. oktober 1940 til 22. mars 1941. Lettmatros. M/T Chr. Th. Boe 26. mars 1941 til 7. august 1942. Matros. Med denne skuta seilte han fra Grangemouth i Scotland og ankom New York den 16. september 1941. M/S Tai Yang 1. august 1942 til 22. oktober 1942. Matros. M/S Lidvard 29. oktober 1942 til 25. mars 1943. Han mønstret på som matros i Sydney og ankom San Francisko den 28. desember 1942. Han ble sjekket inn av myndighetene i USA som fant ut at han var 5 fot 8 tommer høy og veide 75 kg. M/S Marose 30. november 1943 til 18. desember 1943. Matros. M/S Kaia Knutsen 20. desember 1943 til 27. mars 1944. Han seilte fra Sydney i Australia 21. desember 1943. Den 24. mars 1944 seilte båten fra Valetta, Italia og ankom New York den 23. mai 1944. Også denne gang ble han sjekket inn i USA. Høyde og vekt det samme som sist men som spesielle kjenntegn ble det opplyst at han hadde tatoveringer på begge armer. M/S Rio Branco 11. april 1944 til 16. desember 1944. Matros. M/S Emma Bakke 27. desember 1944 til 17. januar 1945. Matros. D/S Vestmanrød 12. april 1945 til 25. juni 1945. Matros. For sin innsats under krigen ble han den 24. januar 1980 tildelt Krigsmedaljen og kong Haakon VIIs frihetsmedalje. M/S Evita 26. juni 1945 til 26. mars 1946. M/S Ferncliff 25. mai 1946 til 30. september 1946. Matros. | Bjartheim, Eugen (I3600)
|
| 3800 | sakfører | Berg, Nils Gulliksen (I28059)
|
Jeg prøver etter beste evne å dokumentere min slektsforskning. Men feil forekommer og noen steder mangler jeg kilder. Finner du feil eller har du noe du vil tilføye, setter jeg pris på en tilbakemelding.
